Forandringer

Noen endringer i samfunnet er store, andre små. Noen endringer skjer langsomt, ja nesten umerkelig, eller de kan komme plutselig og være så påtrengende at de stjeler all oppmerksomhet. Men også sist nevnte kan i løpet av få år bli til en selvfølgelig del av hverdagen. Det er som om vi har glemt hvor mye som har endret seg.

Telefonkiosken

Jeg sto utenfor en rød telefonkiosk her forleden. Da telefonen ble introdusert for verden rundt 1870 var den hjemløs, men det skulle ikke vare lenge. Den førte telefonkiosken i Norge ble oppført i Christiania i 1885. Siden økte de i antall, på det meste var det 3000 av dem, og spredde seg til andre byer og tettsteder. Frem til 1933 hadde de en ulike utforming, men så, i 1932, vant Georg Fasting en arkitektkonkurranse utlyst av Telegrafverket, og kioskene fikk den standardiserte utforming de stort sett har hatt i hele sin storhetstid.

To av de gjenværende kioskene står ved Tønsberg stasjon. Foto: A. Repål

Telefonen

Langsomt har disse små røde talestasjonene, som de opprinnelig ble kalt, mistet sin opprinnelige funksjon. Telefonene flyttet inn i husene våre. Mange fant seg til rette i entreen på et lite bord. Ved siden av, eller i en hylle under det lille borde, lå telefonkatalogen. Etter som flere og flere fikk fasttelefoner økte antall sifre i numrene og katalogene ble tykkere og tykkere. For raskere tilgang til de viktigste numrene supplerte mange katalogen med en liten telefonbok med faner i alfabetisk rekkefølge. De mest avanserte hadde en liten trykkfjær som gjorde at ønsket side spratt opp når man trykket på ønsket bokstav.

Telefonen hadde løsrevet seg fra huset og blitt en del av sin eier.

I mange år var telefonen lenket til veggen via en ledning som gikk til telefonstikket. Ledningen derfra førte ut av huset og knyttet abonnenten sammen med andre. Det fungerte jo fint, men i all hemmelighet lengtet nok både telefonene og menneskene etter mer frihet. Det fikk de begge med mobiltelefonen; for en kort stund fikk de sole seg i glansen av beundrende blikk når de første eieren stolt sto og talte i dem på offentlige steder. Det nye hjemmet til telefonen var innerlommer og vesker. Telefonen hadde løsrevet seg fra huset og blitt en del av sin eier.

Mellom analogt og digitalt. Foto: A. Repål

Så, for 20 år siden, kom smarttelefonen, og fra da av gikk det fort. En etter en begynte alle tingene våre å flytte inn i telefonen; musikkanlegget, radioapparatet, fjernsynet, filmfremviseren, fotoapparatet, fotoboken, spillene, oppslagsverkene notisbøkene, lommeboken, butikkene, meldetjenestene, kartene, postkassene og møtestedene. Mens telefonkioskene ble færre og færre i bybildet dukket smarttelefonen opp i alles hender. Ser du deg omkring i det offentlige rom glimter det i skjermer overalt. Noen vil si at denne endringen kom gradvis, andre vil kanskje mene at den kom raskt. Forfatteren Tor Åge Bringsværd så det for seg alt i 1968. Da publiserte han novellen Kodémus, hvor alle går rundt med en Lillebror i lommen. En dings du kan kommunisere med, spørre om alt, en mekanisk tingest som er blitt helt uunnværlig i hverdagen. Befinner du deg på utsiden eller innsiden av den lille datamaskinen din? Det begynner å bli vanskelig å trekke et klart skille.

Nye bidrag

Artikkelen Sosiale medier og selvskading blant ungdom er skrevet av Wenche Rædergård. Det er en litteraturgjennomgang som undersøker hvordan eksponering for selvskadingsrelatert innhold på sosiale medier påvirker ungdom i alderen 13 – 25 år sin risiko for å utføre selvskading. Et betimelig spørsmål er hvor godt kognitive atferdsterapeuter kjenner til  det digitale livet til klientene? Hva vet de om hvordan livet der inne bak berøringsskjermen påvirker livet på utsiden?

I spalten Brukerperspektiv har vi denne gangen et innlegg med tittelen Det epistemiske overmotet i kognitiv atferdsterapi fra en far som formidler erfaringer og gjør seg noen betraktninger omkring bruk eksponeringstrening for barn og unge. Jeg har bedt NFKT sitt etikkutvalget komme med sin vurdering rundt temaet. Deres innlegg finner du under tittelen Refleksjoner rundt det epistemiske overmotet.

Lederen har tittelen Når ord ikke strekker til. Annelise Fredriksen har tilbrakt påsken i Spania. Det har inspirert henne til å reflektere over hvilken betydning ytre rammer har for våre liv og hvordan de kan være viktige verktøy for endring.

Kognitive sidesprang har fått tittelen Avalanche etter en sang av Leonard Cohen. Sidespranget tar utgangspunkt i romanen Trolldomsfjellet av Thomas Mann, nærmere bestemt hovedpersonen Hans Castorp sitt lidenskapelige møte med grammofonen. Dette som innledning til tanker rundt hva som beveger oss, hva som kan knyttes oss til seg.

Ine Jareid kaster i sitt Flaneri blikket utover i verdensrommet, noe som får henne til å reflektere over våre liv her på jorden. Eksistensiell angst er byttet ut med kosmisk dypvannsskrekk. Ines refleksjoner har sitt utspring i romferden til Artemis II og kretser litt rundt hvordan avstand skaper nærhet.

Før jeg legger på røret

Der folk fra ulike samfunnslag en gang sto i kø utenfor den røde telefonkiosken og kanskje utvekslet noen ord, har de nå skilt lag og befinner seg på sine mer eller mindre selvvalgte sosiale plattformer der de møter likesinnede og styres av algoritmer de ikke uten videre får øye på. Dette er ikke et forsøk på å svartmale ny teknologi. Smarttelefonen er jo teknisk sett en fantastisk innretning, og med unntak for noen få mennesker, knapt mulig å forstille seg for bare få tiår siden. Men som med alt menneskeskapt kan den også misbrukes av eieren eller selv misbruke hen.

Smarttelefonen er jo teknisk sett en fantastisk innretning…

Mennesket som art har vært flinkt til å tilpasse seg nye tider. Selv om det alltid har vært skeptikere har de fleste omfavnet de tekniske nyvinningene og over tid har de blitt en naturlig del av hverdagen. Vi legger knapt merke til dem, de har bare blitt en del av oss, eller vi av dem. Men det samme gjeldet nå som før; man skal velge sine venner med omhu.