«Min årstid er høsten» er et sitat fra dikteren Arild Nyquist. Egil var glad i poesi. Han leste ofte dikt for oss andre på møter og faglige samlinger. De siste årene var det langt mellom de gangene vi var i kontakt. Siste gang  jeg hørte fra ham var i en epost datert 09.10.21.

Hei Arne;

Beklager at jeg måtte kaste inn håndkledet sist. Utviklingen med min helse går ikke i gunstig retning, dessverre. Den er uforutsigbar, så jeg tror det beste er å avlyse mitt bidrag.

Takk for at du tenkte på meg.

Hilsen

Egil

 

En måned tidligere hadde jeg invitert Egil som gjest til Kognitiv fredagslunsj og han hadde svart ja. Han var inne i en litt bedre periode og trodde det skulle la seg gjøre. Jeg ga meg ikke helt:

 

Hei Egil

Ikke noe å beklage. Jeg kjente jo til helsetilstand. Men gir ikke helt opp. Jeg kan ta et opptak med deg relativt på sparket. Så om du makter det så kan vi jo ha en avtale om å hoppe i det en dag formen måtte være ok. Tror Neeta også kan stille på kort varsel rent teknisk. Vet det er mange som gjerne vil høre fra deg. Men for all del, ikke føl deg presset. Men kanskje, på en god dag eller kveld……Så bare ta kontakt om det skulle endre seg slik.

beste hilsener fra arne

 

Det ble dessverre ikke noen fredagslunsj, like før årets slutt døde Egil. Jeg antar han er kjent for mange av tidsskiftets lesere, men kortversjonen er leder for Norsk Forening for Kognitiv Terapi i tre perioder, forsker, forfatter, kliniker og en pioner innenfor forskning på betydningen av fysisk aktivitet for psykisk helse. Han var også initiativtaker til utdanningen i kognitiv terapi for allmennleger.

 

 

Du vil meg jo vel

I forrige slipp med artikler var essayet Regn tilegnet Egil: Under Redaksjonelt skrev jeg: «Kognitive sidesprang har fått tittelen Regn, og prøver å se litt nærmere på hvordan samspillet mellom regn og følelser er skildret i poesien. Temaet er ikke helt tilfeldig, vår tidligere leder Egil W. Martinsen er glad i poesi og Kognitive sidesprang denne gangen er en liten hilsen til ham.» Han er også tidligere blitt portrettert her i tidsskriftet. Intervjuet er tilgjengelig under tittelen Røde Wilhelm og ble publisert i nr 4,2007. Innledningen lød:

Den gang Martinsen bar en kledelig mørk bart, hadde han en fremtoning som minnet om en blanding av den ridende fredagsdetektiven McCloud og den portugisiske nasjonalskalden Fernando Pessoa.

Etter intervjuet spurte jeg Egil om han ville ha en sitatsjekk. «Nei, det trenger jeg ikke, du vil meg jo vel.» Typisk Egil.

I forbindelse med Egils bortgang har tidsskriftet fått flere henvendelser om minneord. Her er de:

 

Minneord fra Jan Ivar Røssberg, Trond Heir, Ole Rikard Haavet og Erik Falkum

Vår kjære venn og gode kollega gjennom mange år Egil Wilhelm Martinsen døde 28. desember, 71 år gammel.

Egil vokste opp i Oslo og fysisk aktivitet ble et gjennomgangstema i hans liv, først på idrettsbanen og senere som professor i psykiatri. Han studerte medisin i Oslo og ble en internasjonal pioner innen forskning på fysisk aktivitet og psykisk helse. Han var en av de første i Norge som benyttet seg av kognitiv terapi som samtalemetode. I dag er dette en av de hyppigst anvendte terapiformene innen psykisk helsefeltet, mye takket være Egils innsats. Han har skrevet en rekke bøker om både fysisk aktivitet og kognitiv terapi.

Han beholdt mye av gutten i seg også i voksen alder, nysgjerrig av natur, leken og utforskende. Det var i hans tid som professor ved Universitet i Oslo at vi ble best kjent med ham. Egil var en avholdt foreleser og leder. Han foreleste for leger og studenter og fikk de beste tilbakemeldinger. Store møter og mye byråkrati var ikke helt i hans ånd, men han stod rakrygget opp for sine medarbeidere, forståelsesfull, pålitelig og løsningsorientert.

Egil var ytterst beskjeden når det gjaldt sin egen rolle. Han møtte verden med raushet, humor og glimt i øyet. Samtidig vedkjente han seg melankolien og det han likte å kalle den blå tonen. Blikket for de eksistensielle vilkårene gikk sammen med en utpreget empatisk evne. Han kunne bruke seg selv til å forstå andre. Han søkte mening i samværet med mennesker rundt seg, i naturen og i poesien. Og han delte gjerne med andre. Som når han siterte Hans Børli: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger».

Egil var seg sjøl, fullt og helt. Et stort menneske og en god venn. Vi er mange som har mye å takke ham for. Våre varmeste tanker går til hans kjære Lisbet og familien.

 

Minneord fra Jon Fauskanger Bjåstad

Jeg husker at Egil holdt en tale på veilederkonferansen for et par år siden der han fortalte om et råd han fikk i forbindelse med at han selv var rammet av alvorlig sykdom. Han sa at rådet kom fra en mann som hadde vært lam siden 20 årene i arbeidsulykke, som i rullestol hadde klart å drive gårdsbruk og hadde et en-manns orkester. Rådet gikk ifølge Egil ut på tre ting:

1. Den som gir seg er en dritt!
2. Ikke klag over stokkingen i kortstokken, men spill med de korta du har fått.
3. Du må ha et prosjekt.

Han formidlet disse rådene til oss andre på konferansen under middagen med varme og humor, og jeg skrev ned disse samme kveld til ettertanke.

 

Minneord fra Øystein Melbø Christiansen

Egil – 2 meter høy bauta

 

Du raget høyest av oss,

Fysisk og faglig,

men du kastet aldri skygge

over dine kolleger.

Vi ble modigere

og fikk bredere skuldre

fordi din dør sto på gløtt.

Dine «jøss!» satt løst,

ikke som vantro,

men som undring – ofte beundring.

Dine utsagn var lavmælte,

men vektige.

Nå er du taus.

 

Trøstens ord fra Egil W. Martinsen

Egil var også initiativtaker til Metaforspalten som var en fast spalte i tidsskriftet i flere år. Han var selv først ut, med et bidrag som bar tittelen Sennepsfrø fra et hjem uten sorg. Jeg trykker det her i sin helhet siden den handler om den smerten ved tilværelsen vi alle er en del av og som ikke lar seg behandle bort. Spennet mellom forskning og poesi kan virke stort, men Egil trivdes der. Som han selv skriver på slutten av metaforen: «Ofte kan slike historier eller metaforer illustrere viktige faglige poeng på en bedre og mer presis måte enn omfattende teoretiske utlegninger.» Da gir jeg ordet til Egil:

 

Sennepsfrø fra et hjem uten sorg

Det var varmt i Manchester, uvanlig varmt til å være september. Det var mange mennesker i lokalet, og det var ikke luft nok til alle. Seminarlederen snakket litt for lavt. Jeg satt litt for langt bak i lokalet, og kjente trettheten sige inn over meg. Jeg var i ferd med å koble ut, da seminarleder fikk et spørsmål. Han sa han ville svare på spørsmålet med å fortelle en Buddha-legende. Da våknet jeg. Den monotone forelesningen ble avbrutt, og jeg visste av erfaring at slike historier er verd å lytte til. Han fortalte følgende:

En kvinne oppsøkte Buddha. Hun var i dyp sorg etter at hun hadde mistet barnet sitt, og i sin fortvilelse oppsøkte hun den store mester. Buddha hørte lenge på hennes historie, og sa til slutt at det var mulig han kunne hjelpe henne. Men for at han skulle klare det, måtte hun først skaffe ham sennepsfrø. Og disse måtte komme fra et hjem uten sorg.

Kvinnen forlot Buddha i takknemlighet. Hun banket på det første huset hun kom til. Hun framførte sitt ærend, og hun ble invitert inn. Sennepsfrø kunne hun gjerne få. Men da kvinnen spurte om huset var uten sorg, svarte vertinnen at hun var enke. Og så fortalte hun sin historie om den sorg hun hadde opplevd etter at hennes kjære ektemann døde fra henne.

Kvinnen gikk videre og banket på neste hus. Også her framla hun sitt ærend, og hun ble invitert inn. Også i dette huset hadde de sennepsfrø til overs. Men da kvinnen spurte om huset var uten sorg, fortalte vertinnen om sin store sorg etter at hennes søster hadde dødd fra henne. De to kvinnene ble sittende og dele sine smerter.

Og slik fortsetter historien. Kvinnen fant aldri et hjem uten sorg, så hun kom aldri tilbake til Buddha. Men ved å oppsøke andre mennesker erfarte hun at hun ikke var alene om sin smerte. Hun lærte at hennes egen sorg var den del av den store sorg i verden. Og ved at hun delte sin smerte med andre ble den lettere å bære.

Etter en tre dagers kongress med godt faglig program fra morgen til kveld, er det denne legenden jeg husker best når jeg tenker tilbake. Oppe i alle fakta og all teori var det noe som traff hjertet. Og som med enkle ord formidlet en dyp sannhet.

Ofte kan slike historier eller metaforer illustrere viktige faglige poeng på en bedre og mer presis måte enn omfattende teoretiske utlegninger. Og de kan være svært nyttige å ha i arbeidet med å hjelpe mennesker med sjelelig smerte. Jeg har derfor tenkt at dette kan være starten på en spalte, der vi kan dele slike historier med hverandre. Disse kan ha forskjellig form; metaforer, legender, historier, eventyr, dikt eller utdrag av litterære tekster. På denne måten kan vi sammen lage oss en kilde, en databank, som kan berike våre liv som helsearbeidere.