Hotellet som metafor

Mitt forhold til hoteller startet i studietiden. Da jobbet jeg i en periode som nattportier på Augustin hotell i Bergen. Siden har jeg bodd på mange, noen enkle, andre mer fasjonable. Jeg er ikke så kravstor, det holder med en god seng, et skrivebord, en lenestol, godt leselys og rolige omgivelser.

De første notatene til Redaksjonelt i denne utgave av tidsskriftet ble skrevet på et hotellrom i Oslo i slutten av august. Sommeren er på hell og jeg er i gang i igjen. Sidene i avtaleboken er ikke lenger blanke, i månedene som kommer venter forelesninger, arbeidsgrupper og møter. Det er heldigvis ikke alt som foregår på Teams eller andre digitale plattformer. Ikke at jeg har noe imot dem, men jeg liker å oppholde meg på et hotell en gang iblant.

De første notatene til Redaksjonelt i denne utgave av tidsskriftet ble skrevet på et hotellrom i Oslo i slutten av august.

Det er ikke bare jeg som er fasinert av hoteller. Det er skrevet utallige bøker om dem, de opptrer i en rekke romaner og er en sentral kulisse for handlingen i mange TV-serier og filmer. Her møtes folk fra ulike samfunnslag og i ulike faser av livet, her jobber ansatte for å holde dette minisamfunnet i gang. Er det ett av de bedre hotellene har det også en restaurant hvor det serveres både frokost og middag. Jeg har selv en gang i tiden gått graden fra ryddegutt til servitør. Hvite duker, glass med stett og bestikket behørig plassert på sin riktige plass er noe jeg vet å sette pris på. Det samme gjelder kelnere; de ganger jeg støter på noen som har det som profesjon. Det begynner å bli langt mellom dem. Kelnere burde vært på listen over utrydningstruede arter.

Foto. A. Repål

Men tilbake til hotellet. I sommer kom jeg over boken Hotelromaner av den danske professoren i litteraturvitenskap og moderne kultur, Martin Zerlang. Her omtales både virkelige og fiktive hoteller slik de er fremstilt av en rekke ulike forfattere og for å sitere fra baksideteksten:

Martin Zerlang krydsklipper mellom litterære genrer, historiske begivenheder, filosofiske og sociologiske samt arkitekturteoretiske og urbanitetsæstetiske perspektiver…

Slikt gjør meg nysgjerrig. Hoteller har vært åsted for det meste, alt fra het elskov til drap. Forfattere har bodd på dem så vel som skrevet om dem. Her jeg sitter på rom 311 i Oslo sentrum er jeg alene, men likevel en del av noe større. At jeg er redusert til et romnummer er helt greit. Jeg setter pris på anonymiteten. Jeg kan invitere noen inn til et glass vin om jeg vil, men trives ofte best i eget selskap. Særlig etter en hel dag med undervisning. Her jeg sitter kommer en tanke og setter seg inne i hodet ett sted. Kan hotellet fungere som en metafor for hjernen? Jeg prøver.

Hotellet som metafor

Jeg ser for meg at vi fødes med en hjerne hvor det meste av det arkitektoniske er på plass. Den har sine rom, men til å begynne med står alle tomme. Så, langsomt, begynner kunnskap, tanker og holdninger å leie seg rom der. De er mange og forskjellige, noen trives i hverandres selskap, andre prøver å bekjempe hverandre. Langsom fylles hotellet opp. Til å begynne med har du kanskje ikke så store muligheter til å påvirke hvilke gjester du innlosjerer, men ettersom du blir eldre må du innse at det er du som er portieren, det er du som bestemmer hvem som skal få rom der, hvilket rom de skal få nøkkelkortet til og hvor lenge de skal få bli. Ja mer enn det, du er hotelleieren, det er du som lager reglene. Er du fornøyd med gjestene dine?

Så, langsomt, begynner kunnskap, tanker og holdninger å leie seg rom der.

Under min tid som nattportier måtte jeg ta stilling til gjester som møtte opp uten å ha reservert rom på forhånd. Skulle jeg slippe dem inn? Det hendte også ankomne gjest var i en slik forfatning at jeg avviste vedkommende selv om rom var bestilt. Andre ganger måtte jeg gripe inn der gjester laget støy eller på andre måter plaget andre. Det var en ensom jobb, jeg følte meg ofte usikker, men det var en jobb som måtte gjøres. En ting jeg lærte fort var at det er mye vanskeligere å bli kvitt uønskede gjester når det først hadde innlosjert seg. Det beste var å stoppe dem i døren, men det var ikke alltid like lett å avgjøre om det var en gjest som kunne bli vanskelig, og døren ble ikke låst før klokken 23.00.

Bidrag i dette nummeret

Her er et knippe nye artikler som gjerne vil fange oppmerksomheten din. Jeg vet ikke hvor de er unnfanget alle sammen, men i Kognitive sidesprang kan du denne gangen lese om skrivesteder, kvinnelige forfattere og en kvinnelig filmskuespiller. At det også i stor grad er kommet til å handle om tårn har jeg ingen god forklaring på. Heller ikke at Sigmund Freud flere ganger opptrer i kulissene.

Kaia Skorgen har foretatt en litteraturgjennomgang for å undersøke i hvilken grad takknemlighetsøvelser kan påvirke opplevelse av well-being og psykisk helse hos unge studenter. Mange har påpekt at unge sliter psykisk. Dersom det er riktig kan det være interessant å lese om hvilke intervensjoner som eventuelt har vist seg å være nyttige. Artikkelen har tittelen Kan takknemlighetsøvelser påvirke opplevelse av well-being og psykisk helse hos unge studenter?

Årene går. Patrick A. Vogel, som er gjesteskribent i denne utgaven av tidsskriftet, ser tilbake på 40 år som kognitiv atferdsterapeut og spør seg hva han har hatt nytte av. Om det omfatter takknemmelighetsøvelser får du finne ut av selv. Han skriver også om faglig utvikling og arbeid innen ulike pasientpopulasjoner. Litt privatliv har det også blitt plass til, både i det virkelige liv og i artikkelen.

Psykologspesialist og skjematerapeut Erlend Aschehoug har etter 8 år kommet i mål med sin selvhjelps app bygget på prinsipper fra skjematerapi. Den har fått navnet Gjenvinn livet og du kan lese et intervju med Erlend under tittelen Nytt selvhjelpsprogram. Der treffer du også musiker, musikkprodusent og stemmeskuespiller Preben Olram

Vår Flanør i København, Ine Jareid, lar denne gangen tankene vandre i stedet for føttene. De vandrer bakover i tid, til Lierdalen og de mange psykiatriske pasientene som var innlosjert hos bøndene der. Flaneriet har tittelen Et sted å høre til og gir innsyn i en del av vår historie som nok er ukjent for mange.

Annelise Fredriksen skriver i denne utgaven av tidsskriftet sin siste leder under tittelen Takk for meg!  I desemberutgaven overtar Jon Fauskanger Bjåstad stafettpinnen. Det skal vi komme behørig tilbake til, men først skal Annelise få ordet. Hun reflekterer rundt tiden som leder for NFKT.